Og plutselig var det ikke så interessant å være lærer lengre

I Norge var antallet grunnskolelærere som ble uteksaminert i 2012 det laveste på over 15 år, selv om det i søkertallene har skjedd en økning siden 2008. I Finland, et land ikke bare skole-Norge, men også skole-Europa ønsker å lære av, er et bare én av ti søkere som kommer inn på lærerutdanningen ved ett av landets åtte universitetene. Hvordan kan man forklare denne store forskjellen i antall søkere og utdannede lærere, og hva må til for å få flere til å søke seg inn på lærerutdanningen?

I Aftenposten 19. august kunne man lese at 1800 studenter kjemper om 120 studieplasser for å bli lærer i Finland (Hele artikkelen kan du lese her). Finland blir i lektorutdanningen vist frem som et godt eksempel, noe man som lærer kunne strekke seg etter, "se til Finland!". Slik sett er det ikke rart at de i Finland har fått til noe bra som gjør at de beste elevene velger å søke lærerutdanning, for så kunne utdanne potensielle nye lærerstudenter. Kan man derfor påstå at den finske skolens gode PISA-resultater er årsak til de høye søkertallene til lærerutdanningen?

Nei, PISA-resultatene er ikke årsak til de høye søkertallene. Ironisk nok er det i Finland fagmiljøene selv som styrer, og lærerrollen preges i stor grad av autonomi. For eksempel utgjør de nasjonale retningslinjene for mattematikkundervisning i Finland ni lettleste sider. I Finland avholdes det heller ikke noen nasjonale prøver, og skolene blir ikke rangert etter elevenes resultater. Derimot satses det på universitetsutdanning av lærere, der universitetets viktigste oppgaver er å lære studentene refleksiv tenkning. Refeksiv tenkning regnes nemlig som nøkkelen til fremtidig profesjonell utvikling.

Og hvordan er det i Norge? Illustrasjonen under viser antall søkere med allmennlærerutdanning som førstevalg i perioden 1971-2013.

Utviklingen i antall førstevalgssøkere til allmennlærer utdanningen 1971-2013, illustrasjon hentet fra Utdanningsnytt

Antall søkere til lærerutdanningene fikk seg på slutten av 1990-tallet en real trøkk etter uttalelser som: "lærerutdanningen har langt på vei blitt et oppsamlingsheat for folk som ikke hat annet å satse på" (Inge Lønning" og "å utdanne seg til læreryrket i dag er det sammme som  utdanne seg til arbeidsløshet" (Adressavisen). Ikke rart antall søkere begynte å synke! 

Ja, man er kanskje inne på riktig vei gjennom oppstarten av GNIST-kampanjen og karakterkrav til allmennlærerutdanningen. Men hva med hvordan vi omtaler lærerne i hverdagen? Etter hva jeg leser og hører rundt meg er det "lov" å snakke ned norske lærere og norsk skole. Det er "lov" å påstå at utdanningsnivået blant norske lærere må opp, uten at det nevnes med et ord at norske lærere i dag egentlig er ganske høyt utdannet. Der er "lov" at foreldre snakker negativt om skole og lærere foran barna sine. Og kanskje er det her vi virkelig burde "se til Finland", der både foreldre og elever har respekt for lærerne og arbeidet de gjør. 

(Alle faktaopplysninger i dette innlegget er hentet fra Utdanning, Søkerbløffen, 13/2013 og Aftenposten, 1800 studenter kjemper om 120 studieplasser for å bli lærer)