Da jeg rett etter videregående og med kun 3 år tysk fra ungdomsskolen i bagasjen flyttet til München for å jobbe et år som Au Pair, tenkte jeg ikke så mye på det å snakke tysk. Det var først etter kontrakten var underskrevet, flybillettene bestilt, avskjeder sagt og jeg hadde landet i München at tanken slo meg: Hva om jeg blir ranet nå? Hva om noen stikker av med bagasjen min? hvordan skal jeg da rope om hjelp?
Dette intense behovet for å lære et språk har jeg aldri opplevd i etterkant. Jeg har aldri hatt et så stort behov for å kunne gjøre meg forstått som den dagen alene på flyplassen. Nå som jeg selv skal lære andre tysk, lære dem å bruke og å ha nytte av språket, kommer stadig denne situasjonen tilbake. Og det jeg lurer på er, hvordan kan jeg få mine fremtidige tyskelever til å oppleve et behov for å lære seg tysk? Hvordan kan jeg få dem til å forstå at plutselig en dag kan de selv havne i en liknende situasjon, der det kan være greit å kunne ha tyskkunnskaper nok til å kunne gjøre seg forstått?
Gjennom de siste ukenes didaktiske resonnementer har jeg blitt mer og mer bestemt på å bruke mine egne opplevelser fra tyskinnlæringen i min undervisning. Jeg vil prøve å få elevene til å forstå at det å lære tysk er så mye mer enn å pugge verbformer, passiv og konjunktiv.
Å lære seg tysk burde egentlig være å leke med språk. Det er så mange ord som likner hverandre i tysk og norsk, derfor burde det ikke være vanskelig å vise elever at tysk ikke er helt umulig å lære seg. Jeg håper jeg kan la elevene mine få leke seg med ord fra begge språkene og der i gjennom få oppdage selv hva som fungerer, ikke fungerer, hva som kan sies og hva som kan bli forstått og hva som blir uforståelig.
Det jeg også har oppdaget etter at jeg begynte å studere tysk ved universitetet, er at det finnes jo så mange morsomme måter å praktisere tysk i et klasserom på. Leker og aktiviteter som Gesprächsbingo, tegn et monster, finn noen som... og hvem er jeg?. Alle aktiviteter som jeg skulle ønske hadde blitt gjennomført i det jeg startet med tysk i 8. klasse. Jeg tror at med slike aktiviteter vil man også skape et tryggere læringsmiljø, der elevene forhåpenligvis vil føle seg trygge nok på hverandre til å bruke fremmedspråket. For det å snakke på et språk man ikke kan godt kan være skummelt nok i seg selv og med lek kan det være lettere å ufarliggjøre akkurat det.
Tidligere denne uken ble jeg fasinert av FoU-prosjektet Høyr kva eg kan!, at noen virkelig får til å finne på så mye morro i tyskundervisningen. I artikkelen som jeg leste kommer en av lærerne i prosjektet med så enkle forslag som å starte timene med en liten fortelling, bare om noe som har skjedd på vei til skolen, og liknende hverdagshistorier. Hvertfall i ungdomsskolen kan jeg se for meg at dette er noe jeg vil bruke. Jeg innbilder meg at jo mer tysk elevene hører, jo mer komfortable vil de bli til språket. Det blir jo sagt at det viktigste man som tysklærer gjør i undervisningen for å fremme muntlighet, er å bruke fremmedspråket selv.
Og her er jeg nå: så mange muligheter, så mange ideer!
