Og plutselig var det ikke så interessant å være lærer lengre

I Norge var antallet grunnskolelærere som ble uteksaminert i 2012 det laveste på over 15 år, selv om det i søkertallene har skjedd en økning siden 2008. I Finland, et land ikke bare skole-Norge, men også skole-Europa ønsker å lære av, er et bare én av ti søkere som kommer inn på lærerutdanningen ved ett av landets åtte universitetene. Hvordan kan man forklare denne store forskjellen i antall søkere og utdannede lærere, og hva må til for å få flere til å søke seg inn på lærerutdanningen?

I Aftenposten 19. august kunne man lese at 1800 studenter kjemper om 120 studieplasser for å bli lærer i Finland (Hele artikkelen kan du lese her). Finland blir i lektorutdanningen vist frem som et godt eksempel, noe man som lærer kunne strekke seg etter, "se til Finland!". Slik sett er det ikke rart at de i Finland har fått til noe bra som gjør at de beste elevene velger å søke lærerutdanning, for så kunne utdanne potensielle nye lærerstudenter. Kan man derfor påstå at den finske skolens gode PISA-resultater er årsak til de høye søkertallene til lærerutdanningen?

Nei, PISA-resultatene er ikke årsak til de høye søkertallene. Ironisk nok er det i Finland fagmiljøene selv som styrer, og lærerrollen preges i stor grad av autonomi. For eksempel utgjør de nasjonale retningslinjene for mattematikkundervisning i Finland ni lettleste sider. I Finland avholdes det heller ikke noen nasjonale prøver, og skolene blir ikke rangert etter elevenes resultater. Derimot satses det på universitetsutdanning av lærere, der universitetets viktigste oppgaver er å lære studentene refleksiv tenkning. Refeksiv tenkning regnes nemlig som nøkkelen til fremtidig profesjonell utvikling.

Og hvordan er det i Norge? Illustrasjonen under viser antall søkere med allmennlærerutdanning som førstevalg i perioden 1971-2013.

Utviklingen i antall førstevalgssøkere til allmennlærer utdanningen 1971-2013, illustrasjon hentet fra Utdanningsnytt

Antall søkere til lærerutdanningene fikk seg på slutten av 1990-tallet en real trøkk etter uttalelser som: "lærerutdanningen har langt på vei blitt et oppsamlingsheat for folk som ikke hat annet å satse på" (Inge Lønning" og "å utdanne seg til læreryrket i dag er det sammme som  utdanne seg til arbeidsløshet" (Adressavisen). Ikke rart antall søkere begynte å synke! 

Ja, man er kanskje inne på riktig vei gjennom oppstarten av GNIST-kampanjen og karakterkrav til allmennlærerutdanningen. Men hva med hvordan vi omtaler lærerne i hverdagen? Etter hva jeg leser og hører rundt meg er det "lov" å snakke ned norske lærere og norsk skole. Det er "lov" å påstå at utdanningsnivået blant norske lærere må opp, uten at det nevnes med et ord at norske lærere i dag egentlig er ganske høyt utdannet. Der er "lov" at foreldre snakker negativt om skole og lærere foran barna sine. Og kanskje er det her vi virkelig burde "se til Finland", der både foreldre og elever har respekt for lærerne og arbeidet de gjør. 

(Alle faktaopplysninger i dette innlegget er hentet fra Utdanning, Søkerbløffen, 13/2013 og Aftenposten, 1800 studenter kjemper om 120 studieplasser for å bli lærer)

Hva er en god lærer?

"Her hviler en forhatt og forfulgt lærer" - Dette var en overskrift på NRK Nordlands nettsider her om dagen og sitatet i overskriften var hentet fra en gravstøtte i Gildeskål. Dette fikk meg til å fundere over hvilken type lærer som ender opp med ett slikt ettermæle. Selv om det er vanskelig å sammenligne lærerrollen fra den gang denne læreren avgikk med døden på 1800-tallet med lærerrollen i dag, er det interessant å fundere over hvordan vi har tenkt på ledelse i skolen gjennom de siste 200 år.  For 200 år siden var læreren autoritær og allrådene i klasserommet, dette for å sikre at opplæringen kunne foregå uten forstyrrelser.  I dagens skole er man mer opptatt av å bygge releasjoner til elevene slik at både lærer og elever er med på å skape et godt læringsmiljø som gir rom for videre læring.

Klasseledelse har mye tilfelles med ledelse generelt, og det er lett å trekke linjer mellom teorier på god ledelse og klasseledelse i praksis. John Kjetil, mannen bak slagordet "alt står og faller på lederskapet" definerer en leder som en som er til for å hjelpe andre til å nå sitt potensial (Les bloggen hans om lederskap her). Denne definisjonen er etter min mening like gjeldene for en god lærer. En god lærer skal se elevene sine, og hjelpe dem til å utnytte potensialet sitt gjennom å veilede, undervise og gi gode tilbakemeldinger. I Nord-Trøndelag var det småkommunene som gjorde det best på Kommunebarometeret 2013 når det kom til grunnskole. I Snåsa kommune, som kom på fjerdeplass, forklarte en av lærerene dette med at de trodde på stabilitet i skolehverdagen og på å bygge gode relasjoner mellom lærer og elev. Dette fører til at elevene vet hva som møter dem på skolen, de får undervisning av lærere som de kjenner og som kjenner dem og de får individuell oppfølging. Alle vil jo bli sett og anerkjent for det arbeidet de gjør, dette gjelder også elever.

Klasseledelse har på lik linje med ledelse en relasjonell del, som ikke må nedprioriteres eller undergraves. Med gode relasjoner til elevene er det lettere for en lærer å drive god undervisning, siden det hele tiden foregår en dialog mellom den enkelte elev og læreren. Å bygge gode relasjoner handler om respekt for individet. Hvordan kan jeg forvente å bli respektert, hvis jeg selv ikke viser andre respekt? Å behandle andre med respekt er kanskje vanskelig å være bevisst, men viktig å huske i en hektisk skolehverdag. Det er kanskje også noe av essensen i både leder- og lærervirket. Målet må vel uansett være å ikke ende opp med et slikt ettermæle som læreren fra Gildeskål.

(For ordens skyld, denne læreren fra Gildeskål bestilte selv hva som skulle stå på sin egen gravstøtte, så hans syn på lærergjerningen var muligens en litt annen enn den jeg har drøftet her.)

Lektor, student, leder?

Som nyutdannet lektor blir man møtt av mange spørsmål om hvilke tanker man har om det å tre inn i arbeidslivet, jobbsøking og yrkesvalg. Som nyutdannet lektor uten planer om å jobbe i skolen i første omgang, blir et å svare på slike spørsmål en utfordring. Hvorfor vil du ikke jobbe som lærer? Hva skal du gjøre etter fullført lektorutdanning da?

I utdanning og i praksis erfarte jeg at lærer er noe man er, det blir en rolle og ikke nødvendigvis kun et yrke, et stykke arbeid som man kan legge fra seg og gå hjem. For min del, selv om det å undervise en gruppe elever er fantastisk givende og pedagogikk som kunnskapsfelt er spennede og interessant, blir det å arbeide som lærer for krevende. En lærer er ikke lengre kun en underviser, men også en som planlegger, som evaluerer og dokumenterer undervisning og læring. En lærer skal se alle elevene sine, kartlegge læringsprogresjon og tilpasse opplæringen etter elevenes behov. Hadde jeg i dag gått inn i arbeidslivet som lærer, er jeg redd jeg ikke hadde klart å gjennomføre alle disse oppgavene uten å risikere å miste meg selv underveis.

Jeg er uenig i at det skal være slik å være en god lærer. Jeg har mistet gode venninner til læreryrket. Jeg vet også at det finnes lærere som graderer viktigheten av alle oppgavene, og prioriterer de oppgavene som de mener er det viktigste med å jobbe som lærer. På den annen side mener jeg ikke at læreryrket et dårlig yrkesvalg eller at det er et yrke som får for liten belønning, men jeg hadde ønsket at læreren fikk bedre tid. Bedre tid til å utvikle undervisiningsopplegg og til å ha fokus på den enkelte elevs læring, bedre tid til å lese på eget fag og slik holde seg oppdatert innen fagområdet sitt.
Dette ønsket om bedre tid syntes jeg barnehagelæreren Tone Jøssund uttrykker så fint i kronikken Rapport fra barnehagen som kan leses her.

Dermed har jeg havnet på skolebenken igjen I år skal jeg studere Offentlig administrasjon og ledelse ved HiNT og håper å få en større innsikt i hvordan offentlige prosesser fungerer, i tillegg til at jeg håper jeg kan utvikle meg videre fra klasseleder til leder. For selv om jeg ikke blir å arbeide i skolen nå, er jeg nemlig ikke helt klar for å gi slipp på utdanning og pedagogikk som fagfelt. Spesielt spent er jeg på debatten rundt utdanningssystemet som kommer i forkant av Stortingsvalget nå i høst: Hva trekker våre folkevalgte frem som positivt med vårt utdanningssystem, hva mener de er utfordringer og hva ser de som løsninger? Som student i høst vil jeg forsøke å utvikle en egen stemme i denne debatten, om så kun for min egen utviklings del. Kan målet virke utydelig? Kanskje, men jeg gleder meg uansett.

Oppgaver og språklæringskompetanse

Nå sitter jeg å skal skrive oppgave i tysk fagdidaktikk. Jeg har så lyst til å skrive om hvordan elevenes motivasjon og språklæringskompetanse påvirker læringen. Men jeg plages med å komme i gang...

Mitt største problem akkurat nå er at jeg har valgt å skrive hele oppgaven på tysk, slik at jeg skal slippe å veksle mellom språkene. Men jeg vet ikke hvor jeg kan finne gode oversettelser på begrepene vi har brukt i didaktikken. Er det noen som vet hvor jeg kan finne dette?

Snart ferdig i praksis...

I går hadde jeg min siste tysktime på 10. trinn, og jeg synes disse ukene har gått utrolig fort!
På slutten av timen ba jeg elevene mine om en liten respons. Jeg satte opp 3 punkter på tavla som jeg ville ha respons på:

Hvordan syns dere disse 6 ukene har vært?
Hva er det beste vi har gjort i tysktimene?
En positiv kommentar til meg

Og jeg fikk så mange koselige tilbakemeldinger! Det virker som elevene har likt å ha meg på besøk, og at de synes vi har hatt det morsomt i timene. Noe som gikk igjen var at de likte opplegget vi hadde med at de skulle skrive en fortsettelse på eventyret Der Fuchs im Kräutergarten, og lese det opp for klassen.

Noen utdrag som jeg kommer til å ta med meg videre:
- "Måten du lærer bort på, du gjør timene morsom."
- "Jeg synes det beste vi har gjort er å snakke tysk i timene!"
- "Du har veldig brae læringsmetoder og gjør det gøy å ha tysk."
- "Jeg har aldri lært så mye tysk muntlig som den tida du har vært her."
- "Du er en blid person, noe som gjør timene hyggeligere og det engasjerer oss når du er positiv og blid."
- "Det artigste vi har gjort i denne perioden er å fortelle og lage vår egen historie, men der var likevel utfordrende siden jeg liker virkelig ikke å stå foran folk å snakke."

Det var så godt å høre at elevene har fått noe ut av timene mine, og jeg håper at de har kost seg like mye som jeg har. Det var også veldig koselig å få høre og få bekreftet at de får noe ut av timer der jeg står å snakker tysk, mens elevene noen ganger ser ut som spørsmålstegn. Selv merket jeg det den siste uken at elevene ble mer og mer fortrolige med å høre tysk, og de fikk å lettere for å bruke tysken selv. De har stilt spørsmål med ord jeg bruker ofte som de aldri har lært, de svarer på tysk og prøver og lar meg hjelpe dem til å få setningene riktig.

Det morsomme, synes jeg, er at disse elevene omtrent ikke har snakket tysk tidligere. De har hatt intensiv grammatikkundervisning og har kun snakket høyt i klassen når de skal svare på en grammatikkoppgave eller lese svaret på et spørsmål høyt. Forleden dag fortalte samtlige meg hva de hadde gjort i høstferien, på tysk! Det er også så mrosomt å se hvor lyst de har til å få det til, og gløden når de har fått en oppgave der de skal produsere noe selv. Til og med ved en så enkel oppgave som å bruke de nye glosene til å lage nye setninger, eller å gjenfortelle teksten vi har jobbet med til hverandre.

Det jeg synes er synd akkurat nå, er at nå når jeg føler at jeg har blitt kjent med klassen, får nye ideer til hvordan jeg kan legge opp timene, hvordan jeg kan få elevene til å snakke tysk og produsere tyske tekster, så er praksisen min ferdig. Jeg skulle så gjerne hatt mere tid!

muntlighet på 10. og 8. trinn

Hvordan skal man egentlig vurdere muntlig aktivitet i klasserommet? I praksisen min er jeg inne to forskjellige tyskklasser, en på 8. trinn og en på 10. I åttende går praten tregt, selv på norsk, jeg får ingen respons om jeg stiller et spørsmål og er nødt til å be elevene svare på tysk hver gang det er snakk om å lese opp et spørsmål de har hatt i lekse.
På tiende trinn er det litt annerledes, men også her har elevene vanskelig å få bruke tyskspråket. De er ikke vante med å ha en lærer som snakker tysk uansett tema.

Så hvordan kan jeg vurdere muntlighet i disse to klassene? På tiende har jeg bestemt meg for å la elevene fremføre en selvskrevet historie, som de har jobbet med siste uken. Gjennom dette håper jeg at elevene blir litt tryggere på å bruke tysk senere, jeg vil også at de skal forstå at det å snakke tysk er noe som jeg setter som et krav for mine timer. Men enda vet jeg ikke helt etter hvilke krav jeg skal vurdere dem de 3 minuttene de står og forteller sin fortelling. Jeg tenker å ta med frigjøring fra manus, og uttale. Men vet ikke helt om det er noe mer jeg burde se etter, og om jeg i det hele tatt rekker å tanke på noe mere hvis jeg skal klare å gi dem en vurdering.

På åttende er fortsatt målet mitt at alle elevene skal si noe på tysk i løpet av timen. Dette skjer som regel ved at de leser opp svarene på oppgaver de har hatt i lekse og har jobbet med. Denne klassen er meget reserverte og det er vanskelig å få respons på det vi jobber med i timene, med mindre man spør enkeltelever. Og til og med da, er jeg nødt til å oppfordre til å snakke tysk og å bruke hele setninger, hjelpe med ord og gjenta hele setningen etterpå for å gi dem et inntrykk av riktig uttale.

Uansett har jeg bestemt meg for å, hvertfall på tiende trinn som jeg føler jeg har blitt best kjent med, gi elevene en skriftlig tilbakemelding etter praksisperioden min. Der jeg kan si noe om hva jeg mener de burde fokusere på videre, peke på styrker og takke for bidrag til mine timer. Da vil de hvertfall få høre at jeg har lagt merke til hve eneste en, og at jeg har satt pris på alle bidrag og formuleringer på tysk som de har kommet med. Og kanskje vil de senere da også huske på at de kan prate tysk om de vil, og at det blir hørt og lagt merke til. Hva tror dere?

Jeg har kommet frem til at 6 uker er egentlig alt for kort tid for å bli ordentlig kjent med en klasse, og for å få noen til å snakke et fremmedspråk er man nødt til å ha en viss trygghet i klasserommet, både mellom lærer-elev og mellom elevene. Har man egentlig i en 6-ukers praksis mulighet for å bygge opp denne tryggheten? Jeg håper det, og jeg håper at etter høstferien vil jeg også få muligheten til å trene muntlighet mer på 8. trinn.

Gratulerer med den internasjonale lærerdagen alle sammen!

Storyline

Denne uken har vi (PLU-studentene) jobbet med storyline. Storyline er en form for prosjektarbeid, bare mer lærerstyrt, det er læreren som kontrollerer når hva skal skje. Det er også meningen at elevene skal få bruke roller, og det hele blir et slags rollespill, der elevene kan enkelt sette seg inn i andres situasjon og dermed også trene sin egen refleksjonsevne. ( Dette er hvertfall slik jeg har forstått storyline frem til nå, håper jeg ikke tar helt feil)

Uansett, tirsdag gjennomførte lærerne ved PLU et kort storyline-opplegg på oss. Onsdag fikk vi selv i oppgave og lage en storyline for barneskolen, med det overordnede temaet "vi bryr oss", og dette opplegget skulle igjen gjennomføres ved en skole nå i dag. Jeg kan vel påstå at det var delte meninger om verdien av denne uken. Men selv er jeg veldig fornøyd, jeg føler min nysgjerrighet for lærerrollen er blitt pirret til det ytterste. Så nå gleder jeg meg slik til mandag for å få prøve ut alle disse nye ideene. Selvsagt er det vel ikke alt som kan gjennomføres, men det å se muligheter og ikke problemer er så morsomt! Samtidig opplevde jeg i dag å være sammen med elever i et klasserom, det jeg hadde rollen som lærer, og jeg trivdes. Jeg storkoste meg, for hvem blir vel ikke sjarmert av 6.klassinger som har så lyst å vise deg hva de har gjort, og hvordan de har løst oppgaven? Ikke jeg hvertfall, og spesielt ikke når de setter seg ved siden av deg, vil høre mer om temaet, vil vite oversettelsen til tysk slik at de kan skrive hele teksten på tysk.

Opplegget vi gjennomførte med 6.klassingene, var slik:

Elevene kom inn i klasserommet, der vi sto klare for å hilse på dem. Alle måtte presentere seg selv på tysk, samtidig som vi også prøvde å oppfrdre dem til å spørre hverandre om hva de het.
Ellerhvert fikk vi elevene til å sette seg ned på gulvet, også ble de ønsket velkommen til das Mauermuseum i Berlin. Denne introduksjonen ble sagt først på tysk, før den ble oversatt til norsk av en "tolk". Rett etter velkomsthilsenen ble det skrudd på en dramatisk musikk og to militær kom stormende inn med en mur. Muren var en skillevegg på hjul som vi hadde dekorert med bilder fra Øst- og Vest-Berlin, enkle tyske ord med oversettelser, biletter og reklamer fra Berlin, bilder fra muren og diverse andre enkle effekter.
Elevene ble forklart hvordan Berlinmuren hadde skilt familier og venner fra hverandre, og ble bedt om å skrive en liten tekst, et brev eller et dikt om det å være adskilt fra noen. Disse lappene ble hengt opp på en veggavis som elevene fikk beholde selv.
Undervei ble vi nødt til å utvide opplegget vårt, oppgavebanken vi hadde laget på forhånd ble fort tømt og vi fant ut at vi kunne snakke med elevene om det vi hadde gjort, hvordan de likte det vi hadde gjort og vi besvarte spørsmålene de hadde om muren.
Senere tok vi også i bruk en lek for å forsøke å lære elevene tallene 1-10 på tysk. Dette var noe de syntes var morsomt. En av oss sto fremme i klasserommet og sa tall på tysk, så måtte elevene danne grupper med det samme antallet elever som ble ropt opp. Slik ble elevene vant til å høre ordlyden av tallene, samt at de måtte samarbeide seg i mellom hvis det var et ord de ikke forsto og for å få nok elever på gruppene.

Det er så mange små episoder og tekster jeg kunne tenkt meg å fortelle videre, men da kommer jeg aldri til å bli ferdig. Alt i alt, en kjempekoselig dag og en spennede og interessant uke!