Å bruke sosiale medier i skolen

Sosiale medier brukes i stor grad i skolen i dag. Elever bruker sosiale medier til å utveksle informasjon og løse oppgaver seg i mellom, lærere bruker sosiale medier for å dele undervisningsopplegg, debattere aktuelle problemstillinger med andre lærere, både innad den enkelte skole og på tvers av skolekretser, og skoleledere bruker sosiale medier for å vise foreldre og elever hva man arbeider med i skolen.

Sosiale medier brukes lite som en arena der elever og lærere kan samhandle. En grunn til dette kan være at enkelte sosiale medier, her tenker jeg spesielt på Facebook, er for mange lærere og elever en personlig arena, hvor man fremstår som privatpersoner. Et lite eksempel her er den amerikanske læreren som fikk sparken på grunn av et bilde hennes mann hadde lagt ut på sin Facebook-profil. (Les saken her). Jeg mener at man som ansatte i offentlig sektor, speiselt ansatte i stillinger som inkluderer tett kontakt med barn og unge, må tenke over hvordan man fremstår på sosiale medier. Uansett hvor privat man tror en profil er, er det alltids noen som finner det du har lagt ut på dine private sider. Et annet poeng er at selv om man selv mener man fremstår som privatperson på sosiale medier, vil den rollen man innehar som offentlig ansatt bli farget av hvordan man fremstår som privatperson. Hvorvidt denne læreren var uansvarlig i sin bruk av sosiale medier eller ikke, vil jeg ikke gå inn på her. Likevel synes jeg denne saken aktualiserer hvordan man som lærer kan oppleve det problematisk å interagere med sine elever på sosiale medier.

Likevel argumenterer flere for å ta i bruk Facebook i skolen. Lærere opplever at elevene ikke brukes LMS (Learning Management Systems), og argumanterer for at man må nå elevene der de er og Facebook er en arena elevene bruker daglig. Hvis enveisinformasjonen som nå blir formidlet via LMS  skal inn på Facebook risikerer man at elevene også vil unngå å bruke denne. Jeg har opplevd elever som verken sjekker LMS eller mail fordi de føler informasjonsmengden blir for stor til å ta inn over seg. Og hvis man tenker seg om har nok mange av oss opplevd informasjonskanaler som sender ut så store mengder informasjon at den informasjonen som kunne vært interessant og aktuell forsvinner blant alt annet. Derfor mener jeg at sosiale medier ikke burde erstatte LMS som informasjonsskanal.

Vil det bety at det kun er problemer og unødvendigheter med å ta i bruk sosiale medier i skolen? Jeg mener nei. Først og fremst vil jeg nevne at å kunne bruke digitale verktøy blir i Kunnskapsløftet regnet som en av de fem grunnleggende ferdighetene.

"Digitale ferdigheter vil si å kunne bruke digitale verktøy, medier og ressurser hensiktsmessig og forsvarlig for å løse praktiske oppgaver, innhente og behandle informasjon, skape digitale produkter og kommunisere. Digitale ferdigheter innebærer også å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk". (Rammeverket for grunnleggende ferdigheter)

Dette betyr at elever også skal få opplæring i bruk av web 2.0. Ved å lære elevene våre mulighetene som ligger i sosiale medier kan man kanskje også unngå noe av den problematiske rollekonflikten som mange lærere føler. Selv har jeg gjennomført undervisningsopplegg med blogg på vg1, her skulle elevene opprette en blogg og bruke denne for å reflektere i faget i en gitt periode. Jeg opplevde da at mange elever syntes det var ubehagelig å opprette profiler der de måtte besvare oppgaver og reflektere innenfor skolefaget, og det var nødvendig å snakke sammen om hvordan de kunne dra nytte av hverandres elevblogger før de oppdaget ressursene de hadde i sine medelever. I tillegg gir det å ta i bruk sosiale medier i undervisningen læreren en unig mulighet til å lære elevene nettikette! (En kjempefin nettikette for sosiale medier finner du her)

Julie R. Andersen, forfatter av blogginnlegget "Hvorfor lærere bør blogge (og forslag til hvordan)", beskriver hvordan hun som etter vidergående savnet lærerne sine som tilgjengelige fagpersoner. For mange lærere er ikke bare opptatt elevenes beste, men også ekte engasjert i undervisningsfagene sine. Andersen argumenterer med at lærere er nødt til å sette seg inn i hvordan elevene lærer utenfor klasserommet. Stadig flere (også elever) oppsøker informasjon på sosiale medier, da må også lærerne være tilgjengelige der. Argumentene til Andersen kan også overføres til andre sosiale medier utover blogg, blant annet Twitter.

En annen måte å bruke sosiale medier i skolen på er kontakten mellom skole og foresatte. Flere skoler har opprettet bedrift-sider på Facebook, hvor de jevnlig legger ut bilder og beskrivelser av hva som foregår på skolen. Disse sidene blir også brukt som en ekstra informasjonskanal, hvor skolen legger ut viktig informasjon om skolerute, foreldremøter, åpen skole, ol. Dette synes jeg er en fin måte å bruke sosiale medier på , blant annet fordi foreldre får en mye tettere kontakt med skolen. Dette kan videre bidra med at dialogen mellom lærer og foreldre blir bedre, og det blir lettere å diskutere mulige utfordringer på et tidligere stadium. Gjennom en jevnlig kontakt over sosiale medier får også foreldrene mulighet til å holde seg oppdatert på hva deres barn holder på med i skolen.

Oppsummert; å bruke sosiale medier i skolen er noe som absolutt er verdt det!

Resultatmåling i skolen - Hvem måles resulatene for?

Tidligere kunnskapsminister Kristin Clemet sa denne uken Ja til åpenhet på sin blogg.
Hun mener at:
Selve poenget med å måle kvalitet er at vi skal kunne sammenligne med andre eller over tid - ettersom det er den eneste måten å bedømme kvalitet på.  

Slike utsagn krever at man får i gang en debatt om hvem man egentlig driver resultatmåling i skolen for. Det er lett å si at man er nødt til å finne gode indikatorer, men jeg mener at en testing av elevers kunnskapsnivå, og en tolkning av elevenes karakterer aldri vil kunne si noe om læringsmiljø eller kvaliteten på undervisningen. Clemet trekker i sitt blogginnlegg også frem Skoleporten, et verktøy for vurdering av kvalitet i grunnopplæringen. Her får man tilgang til skolefakta som viser tall for områdene læringsmiljø, resultater, ressurser og gjennomføring. Denne platformen ble initiert av den forrige borgelige regjeringen, og hensikten var at man kunne bruke tallene herifra som supplement til måling av læringsresultater.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er for en større åpenhet om nasjonale prøver. Isaksen ser for seg at kommuner, skoleledere, kommunestyrerepresentanter og foreldre sammen kan ta utgangspunkt i resultatene av nasjonaleprøver for å diskutere hvordan den enkelte kommune jobber for å skape en enda bedre skole. Selv om enklere offentliggjøring og mer åpenhet er noe Isaksen har trukket frem som forbedringer ved dagens resultatmåling, er han skeptisk til "meningsløse" sammenligninger og rangjeringer av skoler.

Med Kunnskapsløftet ble nasjonale prøver tatt i bruk som et nasjonalt skolevurderingsopplegg, der hensikten var å gi skolen kunnskaper som kunne brukes som et utgangspunkt for endring og utvikling. Utdanningsdirektoratet beskriver nasjonale prøver som et nyttig verktøy for lærer, skole og skoleeier og resultatene skal gi skolen og skoleeieren utgangspunkt for kvalitetsutvikling og kunnskap til å ta informerte valg. Læreren får av resultatene fra de nasjonale prøvene oversikt over kompetansenivået til de elevene han/hun har ansvaret for. Det er også utviklet veiledningsmateriell som skal forklare hvorda læreren kan følge opp resultatene  og gi opplæring tilpasset både den enkelte elev og større grupper.

Er det da riktig at mediene skal ta i bruk disse resultatene for å gi offentligheten en oversikt over hvilke skoler som gir den beste opplæringen? Er det ikke egentlig slik at den beste opplæringen skal komme etter resulatene av de nasjonale prøvene? De nasjonale prøvene er fra utdanningsdirektoratets side ment som en del av elevens underveisvudering, og sier demed lite om elevens summative kompetanse. Hvilken interesse har dessuten offentligheten i hvilket utgangspunkt elevene ved den enkelte skole har for videre opplæring og utvikling av ferdigheter?

Jeg er nødt til å si med enig med Isaksen som mener at resultatene bør brukes internt, slik at man kan bruke de som et utgangspunkt for å endre og utvikle undervisningspraksisen og tilpasse opplæringen den enkelte elevs behov. Skulle man åpnet for en offentliggjøring av resultatene av nasjonale prøver, går man etter min mening bort fra forståelsen av nasjonale prøver som et nasjonalt skolevurderingsopplegg og forsøker heller å rangere skoler, klasser, lærere. Vil man ikke da også risikere at det etterhvert utvikler seg eliteskoler? Da er jeg heller for at man utvikler og forbedrer dagens modell og øker bruken av Skoleporten, slik at man ikke kun utvikler oversikter basert på elevenes resultater, men også læringsmiljø, ressurser og gjennomføring.

Paneldebatt ved Læring for framtiden

Referat fra paneldebatten 23.10.13 ved Læring for framtiden

Geir Olav Pettersen, universitetslektor, ILP/UiT
Ola Erstad, professor, IPED/UiO
Robin Øgård, lærer ved Storelva skole, Tromsø
Silje Bentzen, lærerstudent, UiB
Kirsti Engelien, undervisningsleder, ILS/UiO
Moderator: Andreas Lund

Lund: Hva betyr profesjonsfaglig digital kompetanse for lærerutdanningen?

Engelien: Lærerutdanningen har et kjempeansvar for å heve den pedagogiske digitale kompetansen.
I høyere utdanning er det slik at rammabetingelsene ikke er det samme som i skolen, det vil si at mye kunnskapsutvikling skjer gjennom utforskning og utprøving blant de ansatte på egen hånd.

Erstad: Hvordan skal vi kunne skape et nasjonalt løft? Hvordan skal man kunne legge vilkår for kunnskapsutvikling. Jeg er mest opptatt av å bryte rammene som institusjonene setter for seg selv. Vi har ikke lengre nasjonale handlingsplaner, men vi må bygge najsonale samarbeidsorganisasjoner.

Lund: Lærende nettverk var en suksess, men suksessen avtar ofte etter at prosjektperioden er over. Hvordan kan vi tenke alternativt til prosjekter?

Erstad: Denne type spørsmål drukner i alt annet. Vi trenger noen aktører som kan holde i trådene og kan se dette over lengre tid.

Bentzen: Jeg vil snakke om forskning. Praten om forskningsprosjekter dominerer i studenthverdagen, men tiltakene synes ikke. Vi ser ikke at det skjer noen utvikling. Jeg tenker samarbeid er et viktig stikkord, vi må samarbeide mellom de ulike utdanningsinstitusjonene slik at jeg ikke skal angre på skolevalget mitt etter endt utdanning.

Øgård: Når studenter kommer til oss, har de ikke grunnleggende digital kompetanse. Jeg tror på felles arenaer, der vi kan dra nytte av hverandres erfaringer.

Pettersen: Jeg er ansvarlig for lærerutdanningen. Mitt institutt har klare planer for digitale ferdigheter. Men hva skjer fra planene til seminarene? Er det den enkelte lærers ansvar, eller et valg fra instituttet? Jeg mener at det skjer ikke dårlig undervisning i seminarene våre, men kanskje ikke den tydpen undervisning som jeg som IKT-lærer ønsker i 2013. Studentene forventer at IKT-biten skal bli ivaretatt i lærerutdanningen, men opplever at det er læreravhengig om det blir oppfylt.

Erstad: Det skjer lite diskusjon rundt dette med digital kompetanse, så jeg ønsker å bygge sammen lærerutdanninger og tenke litt på tvers av vante mønstre. Teknologien kommer til å utfordre oss mer fremover enn vi er vant med. Jeg har vært skreptisk til hypen rundt MOOC, men jeg mener at lærerutdanningene ikke kan sitte stille for lenge og kun tenke internt.

Lund: Her er samarbeidet mellom Berkley og UiT som vi hørte om tidligere i dag et talende eksempel på det Ola nevner.

Engelien: Lærerutdanningen står overfor kjente problemstillinger, skolen sto overfor den samme typen problemstillinger bare noen år tilbake. En av nøklene her er at ledelsen må ta et ansvar. Prosessene må settes i gang. Det må ligge som en tydelig føring i organisasjonen.

Øgård: Samarbeid mellom læringsinstitusjon og praksisfeltet. Når studentene kommer ut i praksisfeltet, må det forstås og oppleves som en del av lærerutdanningen.

Bentzen: Man kan burde ikke kunne velge bort IKT, IKT må integreres i fag- og læreplaner.

Pettersen: Man må se på det som skjer på campus sammen med det som skjer på praksisfeltet. SEtter endt praksis kommder de med tilbakemelding på at de ikke fikk noen innføring eller opplæring, men de selv verken oppsøker eller etterspør opplæring i digitale verktøy ved praksisskolene.

Bentzen: Noen studenter er rett og slett late, og gidder ikke engasjere seg. Men vi som studenter er nødt til å engasjere oss i vår egen utdanning!

Lund: Hvor dristig skal lærerutdanningen være med tanke på omløpshastigheten på den digitale utviklingen? 

Engelien: Jeg synes vi skal være dristige i den forstand at vi ikke tenker opplæring i de enkelte verktøy, men at vi må gi generell opplæring og opplæring i endringskompetanse. Elevene må lære å ta i bruk den nye teknologien som også kommer i fremtiden, og denne kompetansen må integreres i fagene.

Bentzen: Det er fantastisk spennende med nye digitale verktøy. Vi er nødt til å være dristige, men vi tør ofte ikke ta det skrittet og tenke utenfor boksen. Vi er nødt til å tilpasse kunnskapen, vi trenger ikke lære alt på nytt, på den måten kan vi beholde den "gamle" kunnskapen og kombinere den på nye måter.

Pettersen: Jeg er opptatt av at digital kompetanse ikke handler om enhetsteknologi, men det handler om teknologiendring. slikt sett handler det om en type mobilisering og hvordan vi ser på kunnskap.
Vi må også få et større fokus på hvem dagens lærerstudent er, er det den samme type student i dag som vi hadde for 20 år siden?

Engelien: Jeg vil bare understreke behovet for at alle aktørene samarbeider, noe som også kom opp i går angående hva man har fått til i Danmark.

Bentzen: Som fremtidig lærer i en teknologisk gullalder er jeg positiv og ser mange muligheter.
Jeg er opptatt av kombinasjon av gammel og ny kunnskap, men vil fokusere på det pedagogiske. For det kan være skummelt med all denne nye teknologien.

Håper jeg har fått med de vesentligste poengene i paneldebatten.

Den digitale skolen

Akkurat nå pågår konferansen Læring for framtiden, arrangert av senteret for IKT i utdanningen. Jeg sitter hjemme og følger med på konferansen på nett (her kan du se konferansen live du også).

I går ble det snakket mye om digitalisering av skolen og digital gjennomføring av eksamen. Siri Gulseth, rektor ved Frogn videregående skole, mener at for å få fart i sakene må man kanskje stille krav om digital kompetanse. Likevel kan man ikke sende lærere på kurs hele tiden, det blir problematisk for skolen og kan hindre komtinuitet i undervisningen. Som Gulseth sier, hun kan maksimalt sende 2-3 lærere på 30 studiepoengskurs samtidig, ellers går det ut over skolehverdagen. Da er kanskje nettbaserte etter- og videreutdanninger et alternativ.

Et annet poeng jeg mener er verdt å gjenta er at det er rektors jobb å organisere skolen på en måte som fremmer digital kompetanseheving. Dette ville satt økt krav til digital kompetanse, samtidig som skolen får et ansvar for den digitale kompetansen hos sine lærere og elever. Man må likevel være obs på at hvis hovedansvaret for lærernes digitale kompetanse skal ligge hos den enkelte skole, risikerer man å forringe betydningen av og ansvaret til lærerutdanningsinstansene. Som også Silje Marie Bentzen påpekte, man kan ikke forvente at nyutdannede lærere skal sendes rett ut i videre- og etterutdanning med en gang de havner i jobb. Dette er elementer som lærerutdanningen skal og må dekke.

Jeg føler noen ganger at debatten rundt den digitale skolen i Norge er preget av en redsel for å ta i bruk nye metoder og hjelpemidler, og at man dermed leter for å finne argumenter mot disse, mens argumentene for dysses ned. Som Rune Krumsvik trakk fram på Læring for Framtiden i dag henger digital kompetanse og god klasseledelse sammen. Det vil si at lærere som har høy digital kompetanse vet hvordan man kan gjennomføre digital undervisning uten at det blir "kaos" i klasserommet. Dette vises spesielt når man ser på bruken av læringsmål i undervisningen. Har læreren satt tydelige læringsmål for undervisningsøkta, gir dette mindre ikkefaglig PC-bruk i timen. Det er nemlig opp til lærere å sette rammene for bruken av digitale hjelpemidler og verktøy i sine timer.

Min frykt er at det er de samme lærerne som vegrer seg for å ta disse nye, digitale hjelpemidlene i bruk og ikke klarer å se fordelene med dem, som heller ikke forsøker å lære seg dem. Som det ble sagt på konferansen i går: Du må være på et visst digitalt nivå, for å forstå at det er noen vits!

Kun skole når det passer for meg?

Den siste tiden har man kunnet lese at skoler i Oslo, Bergen og Tromsø har innført strengere regler for foreldres mulighet til å søke permisjon for barn i skolen. Dette har ført til at fylkesmannen mottar flere klager fra foreldre som har fått avslag på sine permisjonssøknader.

Men er man klar over hva det egentlig innebærer når man star barna ut av skolen utenfor skoleruten?

Skoleruten inneholder 190 skoledager. 190 skoledager som skal sikre barna våre lik opplæring. 190 skoledager der læreren skal formidle kunnskap, kartlegge læringsbehov og vurdere læringsresultat. At læreren har knapt med tid for å sikre at alle elevene sitter igjen med den ønskede og forventede kompetansen, er er kjent faktum. De fleste er til og med enige i at læreren skulle hatt mer tid for til undervisning, for å sikre at elevene får best mulig opplæring og mest mulig idividuell tilpasning. Læreren bruker mye tid på å legge til rette for dette, gjennom å sette opp årsplaner og periodeplaner. På den måten kan læreren sikre at han eller hun kommer igjennom alt elevene skal ha opplæring i det året. Likevel blir dette glemt når man søker om en ukes permisjon for eleven for å reise på en forsinket familieferie eller tar ut eleven noen dager for å kunne ta en langhelg. Dette resulterer i at foreldene selv legger stein i veien for barnas læring, i det de hindrer kontinuiteten i barnas opplæring.

I skoleruten er det allerede lagt inn 175 ferie- og fridager, er ikke disse fridagene tilstrekelige? Det er i tillegg slik at det i noen tilfeller er vanskelig for familier å få hverdagen til å gå opp når barna har høstferie, men ikke mor og far. Hvorfor ikke ta i bruk disse fridagene når man har behov for å ta barna ut av skolen for en periode? I Norge er det nemlig slik at barna ikke bare har skolerett, de har også skoleplikt. Det er derfor foreldre må søke om permisjon hvis de vil ta barna ut av skolen utover de fridagene som er fastsatt i skoleruten. Skolen er avhengig av at kontinuiteten i elevenes opplæring opprettholdes, kun da kan man sikre en god felles opplæring (Et verdisyn som den norske skolen er tuftet på, Fellesskolen).

Et annet aspekt ved denne praksisen, er signalene vi sender barna våre når vi som foreldre sier det er greit å være borte fra skolen i perioder, bare mor eller far kan gi sin godkjenning. Gjennom å ta elevene ut av skolen utenom ferie og fridager viser vi barna våre at det finnes ting som er viktigere enn skole. En slik holdning er verken skole, elever eller foreldre tjent med. Dessuten kan unødvendig fravær i skolen bidra til at eleven får kunnskapshull som er vanskelig å fylle i ettertid.

Uansett praksis, må terkselen for å søke om permisjon for barna heves, det må utøves skjønn i behandlingsprosessen for å gi permisjon og rektor må alltid ha det siste ordet. For til syvende og sist er det skolen som blir stilt som ansvarlig for den enkelte elevs opplæring. 

Og plutselig var det ikke så interessant å være lærer lengre

I Norge var antallet grunnskolelærere som ble uteksaminert i 2012 det laveste på over 15 år, selv om det i søkertallene har skjedd en økning siden 2008. I Finland, et land ikke bare skole-Norge, men også skole-Europa ønsker å lære av, er et bare én av ti søkere som kommer inn på lærerutdanningen ved ett av landets åtte universitetene. Hvordan kan man forklare denne store forskjellen i antall søkere og utdannede lærere, og hva må til for å få flere til å søke seg inn på lærerutdanningen?

I Aftenposten 19. august kunne man lese at 1800 studenter kjemper om 120 studieplasser for å bli lærer i Finland (Hele artikkelen kan du lese her). Finland blir i lektorutdanningen vist frem som et godt eksempel, noe man som lærer kunne strekke seg etter, "se til Finland!". Slik sett er det ikke rart at de i Finland har fått til noe bra som gjør at de beste elevene velger å søke lærerutdanning, for så kunne utdanne potensielle nye lærerstudenter. Kan man derfor påstå at den finske skolens gode PISA-resultater er årsak til de høye søkertallene til lærerutdanningen?

Nei, PISA-resultatene er ikke årsak til de høye søkertallene. Ironisk nok er det i Finland fagmiljøene selv som styrer, og lærerrollen preges i stor grad av autonomi. For eksempel utgjør de nasjonale retningslinjene for mattematikkundervisning i Finland ni lettleste sider. I Finland avholdes det heller ikke noen nasjonale prøver, og skolene blir ikke rangert etter elevenes resultater. Derimot satses det på universitetsutdanning av lærere, der universitetets viktigste oppgaver er å lære studentene refleksiv tenkning. Refeksiv tenkning regnes nemlig som nøkkelen til fremtidig profesjonell utvikling.

Og hvordan er det i Norge? Illustrasjonen under viser antall søkere med allmennlærerutdanning som førstevalg i perioden 1971-2013.

Utviklingen i antall førstevalgssøkere til allmennlærer utdanningen 1971-2013, illustrasjon hentet fra Utdanningsnytt

Antall søkere til lærerutdanningene fikk seg på slutten av 1990-tallet en real trøkk etter uttalelser som: "lærerutdanningen har langt på vei blitt et oppsamlingsheat for folk som ikke hat annet å satse på" (Inge Lønning" og "å utdanne seg til læreryrket i dag er det sammme som  utdanne seg til arbeidsløshet" (Adressavisen). Ikke rart antall søkere begynte å synke! 

Ja, man er kanskje inne på riktig vei gjennom oppstarten av GNIST-kampanjen og karakterkrav til allmennlærerutdanningen. Men hva med hvordan vi omtaler lærerne i hverdagen? Etter hva jeg leser og hører rundt meg er det "lov" å snakke ned norske lærere og norsk skole. Det er "lov" å påstå at utdanningsnivået blant norske lærere må opp, uten at det nevnes med et ord at norske lærere i dag egentlig er ganske høyt utdannet. Der er "lov" at foreldre snakker negativt om skole og lærere foran barna sine. Og kanskje er det her vi virkelig burde "se til Finland", der både foreldre og elever har respekt for lærerne og arbeidet de gjør. 

(Alle faktaopplysninger i dette innlegget er hentet fra Utdanning, Søkerbløffen, 13/2013 og Aftenposten, 1800 studenter kjemper om 120 studieplasser for å bli lærer)

Hva er en god lærer?

"Her hviler en forhatt og forfulgt lærer" - Dette var en overskrift på NRK Nordlands nettsider her om dagen og sitatet i overskriften var hentet fra en gravstøtte i Gildeskål. Dette fikk meg til å fundere over hvilken type lærer som ender opp med ett slikt ettermæle. Selv om det er vanskelig å sammenligne lærerrollen fra den gang denne læreren avgikk med døden på 1800-tallet med lærerrollen i dag, er det interessant å fundere over hvordan vi har tenkt på ledelse i skolen gjennom de siste 200 år.  For 200 år siden var læreren autoritær og allrådene i klasserommet, dette for å sikre at opplæringen kunne foregå uten forstyrrelser.  I dagens skole er man mer opptatt av å bygge releasjoner til elevene slik at både lærer og elever er med på å skape et godt læringsmiljø som gir rom for videre læring.

Klasseledelse har mye tilfelles med ledelse generelt, og det er lett å trekke linjer mellom teorier på god ledelse og klasseledelse i praksis. John Kjetil, mannen bak slagordet "alt står og faller på lederskapet" definerer en leder som en som er til for å hjelpe andre til å nå sitt potensial (Les bloggen hans om lederskap her). Denne definisjonen er etter min mening like gjeldene for en god lærer. En god lærer skal se elevene sine, og hjelpe dem til å utnytte potensialet sitt gjennom å veilede, undervise og gi gode tilbakemeldinger. I Nord-Trøndelag var det småkommunene som gjorde det best på Kommunebarometeret 2013 når det kom til grunnskole. I Snåsa kommune, som kom på fjerdeplass, forklarte en av lærerene dette med at de trodde på stabilitet i skolehverdagen og på å bygge gode relasjoner mellom lærer og elev. Dette fører til at elevene vet hva som møter dem på skolen, de får undervisning av lærere som de kjenner og som kjenner dem og de får individuell oppfølging. Alle vil jo bli sett og anerkjent for det arbeidet de gjør, dette gjelder også elever.

Klasseledelse har på lik linje med ledelse en relasjonell del, som ikke må nedprioriteres eller undergraves. Med gode relasjoner til elevene er det lettere for en lærer å drive god undervisning, siden det hele tiden foregår en dialog mellom den enkelte elev og læreren. Å bygge gode relasjoner handler om respekt for individet. Hvordan kan jeg forvente å bli respektert, hvis jeg selv ikke viser andre respekt? Å behandle andre med respekt er kanskje vanskelig å være bevisst, men viktig å huske i en hektisk skolehverdag. Det er kanskje også noe av essensen i både leder- og lærervirket. Målet må vel uansett være å ikke ende opp med et slikt ettermæle som læreren fra Gildeskål.

(For ordens skyld, denne læreren fra Gildeskål bestilte selv hva som skulle stå på sin egen gravstøtte, så hans syn på lærergjerningen var muligens en litt annen enn den jeg har drøftet her.)